SAVNET MEG?

Jeg er virkelig ikke så optimistisk at jeg tror at folk har hatt sammenbrudd og sjekka bloggen min hele tiden det siste nesten-året for å se om jeg har blogga noe mer. Men nå satt jeg og leste alt det gamle, og fant ut at det kanskje var på tide med en aldri så liten oppdatering.

Sist jeg blogget var livet mitt et helt annet. Da gledet jeg meg til å begynne på folkehøgskole, og nå sitter jeg i senga mi på Olavskulen Bømlo Folkehøgskule og gruer meg fælt til 10. mai, når året er slutt. Det blir så grusomt at du aner ikke. De burde holde kurs om hvordan man skal klare seg ute i den virkelige verden. Dette er livet mitt nå. Det er vanskelig å tenke på at jeg ikke skal bo her for alltid. Den første ferien her oppe var grusom. Det var like før jeg gråt når vi ble kjørt i minibussen til Rubbestadneset for å ta båten. Iselin gråt. Og da skulle vi bare hjem en liten uke.

Jeg har blitt et uhelbredelig vanedyr. Jeg er sikker på at i flere år fremover kommer jeg til å sprette ut av senga 07.40 og tenke at jeg må forte meg så jeg rekker morgensamling klokka åtte. Og det kan bli litt dumt hvis jeg egentlig må stå opp tidligere og skulle møtt på jobb klokka sju. Og det må forresten nevnes at jeg aldri har spretti opp av senga. Det har aldri skjedd. Stakkars Kim må sette alarmen sin på sju så han har tid til å krangle med meg. Men jeg rekker alltid morgensamling. Og Kim er fortsatt glad i meg.

Jeg har nemlig kjæreste nå. SJALU? Jeg hadde vært sjalu. For Kim er fantastisk. Og skikkelig tøffel. Fnis.

Dessuten har jeg fått meg en formidabel colakorksamling. Jeg har tohundre korker. Sånnca. Hvis du drikker masse glasscola er det dødsviktig at du sparer på korkene og sender dem til meg. Jeg gir meg ikke før jeg har nok til å dekke en hel vegg.